Tekst: Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech

Åkvik gods - et gløtt tilbake i tid
Åkvik gård ligger på sørenden av Dønna og tilhører Dønna kommune. Inntil 1962 tilhørte stedet Herøy, slik det også gjorde da Petter Dass ble født (1647). Moren Maren Falch som kom fra Nord-Herøy gård i Herøy, var da gift med Peiter Don Dass og bodde i Åkvika hvor Petter hadde sine første leveår.

Åkvikgodset har flere hundre års historie som del av et storgods i nasjonal målestokk. Ingerd Ottesdatter Rømer (1475-1555), kalt fru Inger til Austrått, eide stedet som senere ble overdratt til hennes datter og svigersønn av Bjelkeslekten. Gården ble i denne slekten i over hundre år og tilhørte dermed en av de rikeste slekter i landet.

Rundt 1646 bodde far til dikterpresten, Peiter Don Dass (Dundas) i Åkvika, hvor han drev med handel. Senere eide Petter Dass sin bror, Benjamin, stedet. Han ble gift med Judith Volqvartz, som var søster til en prest. Stedet sto da sentralt i datidens lokale åndelige mønstring. Da Benjamin døde i 1702, giftet hans enke seg inn i Angellfamilien som eide Angell-godset på Helgeland. Petter Dass sin hyllest på rim til brudeparet er fortsatt kjent.

Etter at Åkvika hadde skiftet eiere flere ganger, ble gården i 1838 solgt til Jacob Fredrik Christensen (1809-1894) fra Husby på Tomma. Da han i sine to ekteskap ble barnløs, adopterte han sin søstersønn som fikk navnet Anders Wang Christensen (1848-1878). Anders W. Christensen giftet seg med Severine Dorothea Wahlberg (1849-1927) fra Møre og som gikk under navnet Thea.

Theas Minde
Etter at hennes mann døde, satt hun som bestyrer av gården i femti år. Thea huskes som en avholdt kvinne og betegnes som ryddig, myndig og bestemt. Hun ble omtalt som både "enkedronning" og "moderen". I tillegg til å bestyre arbeidet med gårdsdrift, arbeidsfolk og husholdsregnskapet, hadde hun en flott sørvendt prakthage med blomster som sto i le for nordavinden. Ennå i hennes tid hadde stedet anløp av båten som gikk til Hamburg og som fraktet fisk for eksport til Europa.

Selv om Åkvika hadde en lun havn var den grunn. De større båtene måtte derfor ekspederes fra en ekspedisjonsbåt. Da en aldri visste når skipene kom, ble det sagt at de fløyta slik at landfolket kunne gjøre seg klar. Når Thea ønsket avslapping, kunne hun dra til et sted inn under Åkvikfjellet, ikke langt unna gården. Her finnes fortsatt en stor stein på stedet som er kalt "Theas Minde".

Sønnen Jacob Fredrik d.y. overtok gården etter henne, selv om han ble sjøkaptein og døde før sin mor. Han var da gift med engelske Amy Everingham, en skibshandlerdatter fra Hull. Paret fikk en sønn som reiste til England. Det ble derfor datteren Anne Margrethe (f. 1914) som overtok gårdsdriften. Etter at Amy ble enke, giftet hun seg på ny med en sjøkaptein, men ble i mange år boende i Åkvika. Det fortelles at da Amys mann var heime, gikk han rundt i kapteinsuniform, noe som innbød til respekt.

I Årbok for Helgeland 2024 gjør vi et gløtt inn i Åkvikas arbeidshverdag i krigsårene 1940-45, for å se hvordan arbeidsoppgavene kunne fortone seg for ei tjenestejente. Selv om gården på denne tiden hadde redusert drift, fantes her fortsatt to store bolighus, bårdstue, drengestue, fjøs, bakeri, smie, ishus og brygger. Åkvik var et handelssted som hadde hatt gjestgiverstatus med rett til å selge brennevin.

Stort klasseskille
Ennå i 1940 fantes det stort klasseskille mellom gårdseieren og arbeidsfolket, som ikke bare bodde i atskilte hus på gårdstunet. De spiste hver for seg og svært forskjellig mat. Tjenestejenter som skulle servere husfruen på senga og tjenestefolket i huset der de bodde, fikk opplevde det sosiale skillet. Ungjenta hadde fri kost og losji og fikk 30 kroner i månedslønn. Rasjoneringskortet under krigen måtte leveres til husfolket. Middagen besto for det meste av potet, sild og sei. Kjøtt fikk de aldri, slik tausa husker, selv om dette ennå var en stor gård i lokal målestokk. Tausa som gikk i fjøset og melket to ganger i døgnet måtte bære tretti liter melk på børtre, femten liter i to store pølsespann.

Spesielt huskes sommerfjøsveien som lang, gjennom tuer og lyng i kupert terreng. Tjenestejentas arbeidsdag startet klokken fem om morgenen og varte til ni om kvelden. Om vinteren måtte hun legge i ovnene, da her ikke fantes elektrisitet. Så var det å ordne frokost til tjenestefolket, guttene fikk tre skiver brød med smør og jentene to. Tjenestefolket fikk en halv kilo margarin hver som skulle vare i tolv dager. Til å drikke fikk de kaffeerstatning, kalt "jomakaffe".

Husfruen selv skulle serveres te på senga før fjøsstellet. Denne måtte ordnes i kammerset der hun lå. Den engelske fruen skulle ha to skiver rundbrød med "masse" heimsmør på. Som pålegg skulle hun ha "rikelig" med strøsukker. Teen skulle serveres med sukker og rømmefløte. Amy selv tok seg av melken, separerte den og laget fløte og smør, noe bare hun selv nøt godt av, så langt tjenestefolket kunne se. I kammerset hadde hun ordnet en mugge med tykk rømmefløte, som i overflaten var skåret i terninger, for å unngå at noen andre forsynte seg. Hun var kledd i snørte støvletter med høye heler og gikk i tilsittende kjoler med store vide skjørt med flere lag underskjørt.

Tjenestefolket kunne glede seg til sommerlige lørdagskvelder da ungdom fra Staulen, Seløy og Øksningan kom roende for å møtes til dans etter grammofonmusikk under Åkvikfjellet, til stedet de kalte "Lonken" (lunt sted). Gutten kunne ha med brennevin (heimbrent) og festen strakte seg langt inn i den lyse natten. En søndagsmorgen tjenestejenta forsov seg, måtte hun sløyfe husfruens frokost og gå direkte til sommerfjøset. Da hun kom med melken, møtte hun fruens mørke blikk, med beskjed om at å ikke servere hennes frokost aldri måtte gjenta seg: "Yes, you forstå!"

Amy døde i 1969. Datteren som hadde overtatt gården var da også død. Selv om datterens mann og parets tre sønner en tid fortsatte driften, ble stedet i 1973 solgt ut av familien. Det gamle huset med veggmaleri av den italienske maleren Joseph Pisani (1760-1833) brant ned til grunnen i 1978. Selv om det etter brannen ble bygget nytt bolighus, kan vi vel si at den siste rest av Åkvikgodset gikk opp i røyk.

Kilder:
Axel Coldevin: Jordegods og store gårder i Nord-Norge. Lokalhistorisk forlag. Espa 1989.
Dagrunn Grønbech og Lillian Blakstad Nilsen:
Åkvikgodset – historisk gløtt tilbake i tid.
Årbok for Helgeland 2024. Utgitt av Helgeland historielag.