Boka tar leseren med til Ny-Ålesund på Svalbard, som i dag er kjent som en internasjonal forskningsbase. Stedet var tidligere et gruvesamfunn, men etter den alvorlige gruveulykken i 1962, der 21 menn omkom, ble kulldriften avviklet. Norske myndigheter ønsket likevel å opprettholde norsk aktivitet på stedet, og gjennom samarbeid med europeisk romforskning ble det etablert en nedlesestasjon for satellittdata. Senere utviklet Ny-Ålesund seg til et internasjonalt senter for naturvitenskapelig forskning.

Grønbechs bok bygger på hennes egne opplevelser som kjøkkenassistent i Ny-Ålesund på 1980-tallet. Da hun kom dit, besto det faste samfunnet av rundt ti menn som sørget for den daglige driften gjennom vinteren. Instrumenter for nordlysaktivitet, jordskjelv og tidevann ble overvåket, mens meteorologiske observasjoner ble meldt til fastlandet døgnet rundt. Om sommeren kom forskere fra inn- og utland for å gjennomføre studier av blant annet geologi, glasiologi, plante- og dyreliv.

Som sommervikar hadde hun ansvar for servering av måltider, oppvask og rengjøring. Hun bodde og arbeidet i et bokollektiv der hun i perioder var den eneste kvinnen. Selv om alle jobbet i et fellesskap, ble hun aldri helt fortrolig med mannfolkenes væremåte, interesser og verdisett.

En annen polarhistorie
Dagboknotatene fra oppholdet danner grunnlaget for boka. Ensomhetsfølelsen førte blant annet til at Grønbech skaffet seg hund for å ha følge på turene. Boka er skrevet i et feministisk perspektiv og står i kontrast til mye av den tradisjonelle polarlitteraturen, som gjerne har hatt fokus på oppdagelsesreisende, fangstfolk og sterke, tøffe og utholdende mannfolk.

Livet på 79 grader nord bød på helt andre utfordringer enn på fastlandet. I boka forteller Grønbech om møter med isbjørn, turister, russiske forskere, kongelige og stortingspolitikere i det som på mange måter var et lite samfunn midt i storpolitikken under den kalde krigen.

Møtene med den russiske befolkningen på Svalbard ga også en opplevelse av å leve i en sone mellom stormaktene Sovjetunionen i øst og USA i vest.

La grunnlaget for dagens forskersamfunn
Samtidig viser Grønbech hvordan Ny-Ålesund på 1980-tallet utviklet seg til et internasjonalt og tverrfaglig forskermiljø. Hun beskriver perioden som en viktig forløper til dagens aktivitet i verdens nordligste samfunn.

I dag samarbeider rundt 20 forskningsinstitusjoner fra 11 land i Ny-Ålesund, med engelsk som felles arbeidsspråk. Boka gir innblikk i hvordan den lille forskerbygda allerede på 1980-tallet lyktes med å etablere et internasjonalt og tverrfaglig forskermiljø.

Kulturprisvinner fra Herøy
Dagrunn Grønbech (født 1950) er samfunnsviter og dr. philos. med lærerutdanning og samfunnsvitenskapelig embetseksamen fra Universitetet i Tromsø. Hun tok doktorgraden med forskning på kystkvinner og kystkultur, og har vært førsteamanuensis ved den praktisk-pedagogiske utdanningen ved universitetet.

Hun har også studert film i Paris, bidratt til utviklingen av fagbrev i fiskeindustrien og arbeidet med etnologisk materiale knyttet til kyst- og gruvesamfunn på Svalbard. Grønbech har utgitt flere bøker, hatt styreverv i Kvinneuniversitetet i Norden og Helgeland historielag, og mottok Herøy kommunes kulturpris i 2024.

Med sin nye bok løfter hun fram en del av Svalbards historie som sjelden er fortalt fra en kvinnes ståsted, samtidig som hun gir et personlig innblikk i hverdagslivet i verdens nordligste samfunn.